Vår neste utflytta buaværing, Mari Gjerde, jobbet tidligere en stund på samvirkelaget i Bud. Lite ante hun nok den gang hva dette skulle føre til når hun flyttet til Lillehammer…

1. Hvem, Hvor, Hva og Hvorfor?

Jeg er yngste datter til Grethe og Olger "oppi Gjera", søster til Line og Arnt (som faktisk bor her i byen). Jeg bor i Lillehammer med mann og tre barn. Her har jeg bodd siden jeg flyttet fra Bud i 1996.

Det var studier som dro meg til Mjøsbyen. Jeg ville ta sosionomutdanning, og da var Lillehammer et bra alternativ. Passe stor by, godt klima og en overkommelig avstand hjem om hjemlengselen skulle bli for stor. Som fattig student tvang det etter hvert seg frem et behov for en inntekt… Med "butikkerfaring" fra Bud samvirkelag gikk jeg optimistisk til verk og gikk innom flere butikker og tilbydde min ekspertise :) Jeg fikk napp på en bensinstasjon midt i byen og var fornøyd med det.

For å gjøre en lengre historie kort; Amors piler skjøt blink på jobben og Trond Sveen er min samboer i dag, og far til barna våre; Sander 9 år, Oliver 6 år og Mathea 4 år. En mindre mobil type skal man lete lenge etter, for i tillegg til at han den gang var den tiltenkte arvtakeren av familiebedriften (som han nå er herre over), er han en Lillehammerpatriot av rang. Det har derfor aldri vært særlig aktuelt å vende hæm ijænn for å si det sånn. Heldigvis har jeg fra første stund trivdes i byen, og jeg fant fort roen med tanke på å bli boende og kanskje bli gammel her. Lillehammer har mye å by på, og noe jeg har blitt spesielt glad i er den flotte vinteren, og alle de mulighetene naturen og anleggende gir for positive opplevelser for barn og voksne. En tur i lysløypa en kveld, på trikkeskinner, er balsam for sjelen etter en stressende dag.  

Til daglig så jobber jeg med fosterhjemsarbeid, og trives godt med det. Å jobbe tett på mennesker er inspirerende og lærerikt, for det er mange gleder og utfordringer i arbeidet med å gi barn, som av ulike årsaker ikke kan bo hjemme lenger, nye muligher. Jeg har Oppland fylke som ansvarsområde, og jobben går ut på å rekruttere nye fosterhjem, bistå kommunene i plasseringsarbeid og oppfølging av fosterhjem gjennom veiledning og kurs. Jeg liker godt de varierte arbeidsdagene, med kombinasjonen kontorarbeid og reising rundt på møter og hjemmebesøk. Siden det er et langstrakt fylke som strekker seg fra Lesja i nord til Jevnaker i sør, hender det at det blir noen timer i bil...!

2. Beskriv hvordan en vanlig dag ser ut for deg!

Vi er stort sett oppe i syv tiden, og da er det påkledning, frokost og matpakkesmøring frem til vi er ute av huset i åtte - halv ni tiden. Så er det av gårde til barnehage, skole og jobb. Vi bor sentralt i byen og er glade for å ha jobber, skole og barnehage i nærheten.

Etter endt arbeidsdag henter vi Mathea i barnehagen, for så å dra hjem til guttene som har ordna seg hjemme alene en stund. Så er det middagslaging som varierer på lettvinthetsskalaen (avhenigig av om vi skal rekke noe, hvor sultne og slitne unger vi har med å gjøre, og overskuddsnivået til foreldrene). Ettermiddagen går med til lekser og oppfølging av barnas aktiviteter som er fotball, speideren, langrenn og alpint. Jeg er trener for Sander sitt fotballag på 4.året. Det har vært morsomt å se utviklingen fra "møljefotball" til godt lagspill.

Ellers så er det kjekt å finne på noe uten barn også. Jeg har en fast treningskveld sammen med tre venninner, da vi går opp til toppen av hoppbakken (de av dere som vet hvor jeg bor, skjønner at vi her snakker om motbakketrening med store muligheter for å kjenne melkesyra!!). Livsnyteren i meg kommer til sin rett når jeg kan være sammen med gode venner; det være seg på kino, cafe eller hjemme hos hverandre.

Vi har brukt mye av vår ”fritid” på totalrenovering av huset vi kjøpte for 9 år siden. Dette er noe vi syns er gøy, det å skape forandringer og mer funksjonelle løsninger. Det neste som står på planen er ”prosjekt høyere hus”. Pappa, med sine byggmesterkunnskaper, påstår at det vil bli veldig omfattende. Midtveis i planleggingsfasen skjønner vi at han muligens er inne på noe. Så vi får se. Det gjelder å se løsninger og ikke begrensninger!

3. Hvor ofte er du hjemme, og kommer vi til å se deg hjemme nå til jul?

Vi prøver å få til noen turer til Bud hvert år, men med en mann som jobber i noen helger og høytider, og unger som blir mer og mer aktive på fritiden, varierer det fra to til fem ganger i året kanskje. Jeg håper og tror at det kan bli oftere i femtiden siden Line og Anders med sine to små, Lukas og Elise, har flytta tilbake (det vil si Molde) etter mange år i oslo.

Vi reiser ikke til Bud i julen i år. I fjor pakket vi bilen full av gaver og tok turen. Selv om det var veldig koselig, innrømmer jeg at det er en behagelig tanke å la koffertene hvile på loftet, og nyte julen her hjemme.

4. Hva spiste du på julaften?

I år ble det svigermors svineribbe. Det er kollosalt frakt ( kjøle fole bra) å bli invitert til "ferdigdekka bord" annen hver jul, og da er det en bagatell at pinnekjøtt er mitt førstevalg på julaftan. For det smaker jul av begge deler!

5. Noe du savner fra tiden i Bud?

Hmm det er det helt sikkert... Det er noe med naturen og nærheten til det meste, de korte avstandene, ”en kjapp tur på Gulberget”, som ikke blir det samme i en by.  Og jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde familie og barndomsvenner nærmere.

Og så innrømmer jeg at jeg kjenner et ørlite stikk når jeg hører at gamle fotballvenner har gjort comeback en etter en. He he. Så damer, det er dere vel missunt!!

6. Hvor mange venner har du på Facebook?

Under 300... Hvilken kategori kommer jeg i da? Ganske populær?? :) Jeg var lenge motstander av facebook, ikke som medium, men på grunn av tiden man fort bruker foran en PC i løpet av en dag. Men jeg innrømmer at det er kjekt å følge med og å gjenoppta kontakten med gamle kjente.

7. Hvilket råd ville du gitt om du møtte deg selv som ung jente?

Som ung jente likte jeg meg best når jeg var sammen med vennene mine i miljøet jeg kjente best.  Et råd om å pushe egne grenser, ved å for eksempel  reise et år utenlands for å lære språket og annen kultur å kjenne, kunne vært et klokt råd. Det er brått ulike forpliktelser som begrenser slike muligheter. Takk for påminnelsen! Jeg får motivere ungene, siden jeg selv ikke turte.

Du kan bli den første til å kommentere denne nyheten!

Denne siden er en del av budiromsdal.net